Alle beviser i Sadegh-saken som er meldt inn siden 2011 av Andrea Sadegh M.A (humanitær, sosiolog og mor) om de forferdelige flashbackene hennes da to og et halvt år gamle sønn Dara Rubens Sadegh (f. 20.02.2009) opplevde, og som eksperter uttalte at indikerte sadistisk/satanistisk ritualmisbruk (SRM) og traumebasert tankekontroll (MK Ultra) har blitt ignorert, dysset ned og latterliggjort av Østerrikske domstoler, ettersom disse kriminelle handlingene, som ofte er begått i forskningens navn av leger og beskyttet av «secret services» (intelligensbyråer o.l som produserer personell for å fremme sin egen agenda), offisielt ikke eksisterer i Østerrike.

Detaljerte hendelsesrapporter skrevet av Andrea Sadegh siden 2001 – som ble sendt skriftlig til Lokalretten i BG Hernals/Wien, dommer MMag. Konrad Kubliczek, og også Wiens statsadvokat, statsadvokat Mag. Petra Freh, og også politidepartementet i Wattgasse/Wien, Manfret Miksits, og andre – inneholdt rapporter som rangerte fra fysisk vold og voldtekt til ritualistisk vold og vanntortur (waterboarding). I detalj inneholdt disse rapportene: Voldtekt (oral og anal), jakting på barnet, bruk av dop/narkotika, bruk av medisinsk tortur (eksperimenter med lys, høye lyder, lemlestelse av kjønnsorganer, boring i tannrøtter), latterliggjøring og hån (å bli ledd av under torturen), å bli begravd levende, å bli utført waterboarding på, å bli snurret i høy hastighet, varme og kulde (f.eks. å bli tvunget til å bruke varmedress på sommeren), å jobbe som barneprostituert (balletkjole, badeshorts, sminke, høyhælte sko, kunder, penger), å bli opplært/trent med tortur som hjelpemiddel (barnet slår gjentatte ganger seg selv på hodet med den ene hånden og lugger seg selv med den andre hånden, og øver på å «være blid» og «le» og si «ha ha» – Mens dette skjer er hovedpulsåren hans på halsen synlig mens han prøver å smile – et symptom på alvorlig stress), plutselige personlighetsforandringer, løfter og eder (med satanistiske komponenter) og nær-døden opplevelser: Ved beskrivelse av disse hendelsene rapporterte det da to og et halvt år gamle offeret fysisk, psykisk, åndelig og mentalt misbruk. I etterkant av dette, selv etter at den Østerrikske stat tok barnet i varetekt dukket det opp ytterligere tegn på tortur etter 2012, så vel som sensorisk depravasjon-kondisjonering i 2015, alt dette ble umiskjennelig kjent under de overvåkede besøkene fra moren, Andrea Sadegh, til hennes sønn, og ble bragt for retten selv da – uten suksess.

Denne formen for tortur er kjent i faglitteraturen som «ritualmisbruk» og også som «traumebasert tankekontroll» eller «MK-Ultra». Denne type handlinger, som på grunn av de forferdelige livslange skadene barna pådrar seg, kan kun bli gjennomført under statlig overvåkning, og er definert som følger: «Ritualmisbruk kan bli definert som et bredt spekter av veldig forskjellige voldelige handlinger, og deres fellesnevner består tilslutt ganske enkelt av ekstrem sadisme, sammen med en viss kontinuitet, og systematiske metoder». Noblitt & Perskin, siterer Hans Ulrich Gresch.

Det som vi ser at skjer når vi følger denne saken var også fokuset gitt til en artikkel i det Østerrikske magasinet Profil (Tittelhistorie: Unsere Justiz Hilflos, Überfordert, Träge? Schlampige Verfahren, Endlose Ermittlungen, Hass im Netz, Promibonus”) (Norsk oversettelse: Er våre domstoler hjelpeløse, overarbeidet eller late? Slurvete rettegang, endeløse etterforskninger, hat til nettet og kjendisfordeler) 5. utgave, 30.01.2017:

Som to og et halvt-åring ble Dara Rubens Sadegh aldri gitt MR/CT, eller kjernemedisinske/psykologiske undersøkelser. Faktum at moren ble erklært fullstendig tilregnelig i en psykiatrisk undersøkelse den 23.12.2011 ble fullstendig ignorert: barnet ble tatt i varetekt av staten (uten rettsordre eller varsel om presserende omstendigheter) den 13.02.2012 på grunnlag av at moren «plutselig ble sinnsyk». Siden da har barnet fortsatt å bli utsatt for denne voldsformen (SRM, traumebasert tankekontroll) – og moren (som har en Mastergrad i Comperative Literature, en postgraduate grad i statistikk og som også er fullt kvalifisert trener, coach og veileder) har sendt inn flere rapporter til myndighetene siden 2011 som inkluderer ytterligere klager, har også blitt ignorert.

Som lovlig regress for hennes tap av foreldreretten til sitt barn den 19.12.2012 har Andrea Sadegh beskrevet handlingsmønsteret til denne voldsformen i detalj – med referanser til faglitteratur; som et resultat har Sivilretten i Wien startet en psykiatrisk evaluering av moren for å bestemme om hun noen gang skulle bli tildelt en statlig tildelt verge (for å handle på hennes vegne, som en angivelig mentalt utilregnelig person). Etter dette ble igangsatt ble rettslige ordre forfalsket av den regionale sivilretten av BG Innere Stadt under dommer Dr. Michalea Zeitler – og etter at en klage ble rettet mot denne dommeren ble saken offisielt erklært som en «feil». Prof. Dr. Georg Pakesch, en sverget rettsekspert som mottok sin trening ved The Dipomatic Academy og som selv er et offer av MK Ultra, utførte en undersøkelse av moren, Andrea Sadeghs, mentale tilstand. Enten grunnet en mangel på kunnskap, eller ved å være bunden til profesjonell taushetsplikt, nådde denne eksperten/«secret service-agenten» den klassiske, falske anklagen: at humanitær og sosiolog Andrea Sadegh var mentalt syk.

Lacter & Lehmann (2008) har allerede advart om at «Rapporter og metoder for tankekontroll, «secret service» operasjoner, og åndelig eller parapsykologiske erfaringer som ikke faller innenfor opplevelsene til kliniske psykologer ikke danner et gyldig grunnlag for å diagnostisere «Schizofreni» fordi at: a) de fleste kliniske psykologer er ikke autoriteter på dette komplekse emnet; b) noen forbrytere programmerer sine ofre med bisarre ideer (f.eks. bortføring av romvesener) for å få dem til å virke lite troverdige eller mentalt syke, både i sitt eget sinn og ovenfor samfunnet i sin helhet, og c) ekstremt posttraumatisk stress forårsaket av ritualmisbruk og traumebasert tankekontroll kan føre til irrasjonelle frykter og irrasjonell tro, spesielt hvis ofrene er isolert sosialt og/eller mottar informasjon fra upålitelige kilder – og i alvorlige tilfeller kan dette lede til akutt psykose eller reaktiv psykose framprovosert av kronisk traumatisk stress.»

Imens har moren, humanitære aktivisten og sosiologen Andrea Sadegh blitt en av de ledende ekspertene på slik systematisk vold og er nevnt, for eksempel, i en artikkel av psykolog Dr Rainer Kurz: (http://traumabasedmindcontrol.com/index.php/dr-rainer-kurz-patsies-made-in-austria-the-kingston-terminator/?lang=en), som – med rette – setter Sadegh-saken på lik linje med sakene mot Kampusch og Fritzl – Østerrikes to mest kjente barnemishandlingssaker.

Uten å gå inn på detaljer, så er handlingsmønsteret for denne typen kriminelle – spesielt hva angår barnemishandlingssaker – beskrevet i utrolig detalj i boken «When His Eyes Turned White» av Catherine Ni Mhuillin (2014)

Barnet snakker om misbruk – vanligvis seksuelt misbruk. Politiet foretar en ufullkommen etterforskning og påstår at det ikke finnes nok bevis for å levere saken videre til påtalemyndighetene, og lukker saken. Barnevernet foretar en utilstrekkelig etterforskning og stempler alle anklager som ubegrunnet, og gir saken videre til familieretten, og anbefaler videre at barnet skal bli tatt inn i statens varetekt.
Familieretten tildeler barnet advokater og/eller psykologer for å legge skylden på moren ved å anklage henne for å være en løgner og/eller mentalt ustabil, for å anbefale at foreldreretten skal bli overført kun til barnets far, som er – etter deres mening – den «kjærlige» forelderen.
Dommere minimerer, ignorerer og tildekker bevis for misbruk, og bestemmer at moren enten lyver eller er ute etter å skape bråk eller er mentalt forstyrret, og overfører foreldreretten til den mishandlende faren.
Dommeren isolerer barnet fra moren og fra alle som kan bekrefte sannheten om mishandlingen mens barnet blir trent til å utvikle Stockholm Syndrom og blir hjernevasket av mishandleren, eller av en «reunification/deprogramming» terapeut, eller ved en utenlandsk base til barnet enten har glemt misbruket eller trukket tilbake sine anklager, og godtar å skulle bo med den misbrukende faren.
Dommeren sikrer omstendighetene slik at moren kun kan se hennes barn ved overvåkede besøk. Under disse besøkene er det forbudt å snakke om tidligere eller nåværende mishandling. Så snart noen nevner mishandling sender besøksveilederen en rapport til retten og nedlegger besøksretten umiddelbart.
Dommeren sender ut direktiver som forbyr barna å motta profesjonell hjelp som kan støtte dem i deres avsløringer om misbruk og forbyr også moren å ta med barna hennes til leger eller terapeuter, og gir dermed mishandleren kontrollen over hvem barna får lov til å treffe.
Dommeren pålegger moren en «gagging order» (forbud mot å snakke om saken) for å forhindre at offentligheten finner ut noe om misbruket eller misbrukets tildekking, og truer moren med å aldri få se barna hennes igjen hvis hun ikke tier stille om saken og aksepterer tildekkingen.
Dommeren avmakter moren ved å gjøre moren konkurs gjennom rettergang, ved å traumatisere henne gjennom separasjonen fra hennes barn, og ved å tillate fortsettelse av mishandlingen.

Hva angår ofre av SRM, MK-Ultra (traumebasert tankekontroll) eller lignende medisinske eksperimenter på mennesker, som i Sadegh-saken (blant andre) er videre systematiske voldshandlinger involvert – slik som «secret service» sitt angrep mot vitner, mot foreldre som beskyttet sine barn, og mot varslere, som ble påfallende demonstrert i Mars 2016, hvor Andrea Sadegh ble tvunget til å forlate Østerrike i flere måneder (og nesten mistet hele hennes anledning til midler for levebrød). Foruten dette finner vi også misbruk av makt og autoritet som typisk blir organisert av rettene for å videreføre denne tildekkingen inn i fremtiden, og for å fortsette å bruke Dara Rubens Sadegh til denne serien av menneskelige eksperimenter.

Gjennom alvorlig tortur som involverer ekstremt psykologisk, fysisk og åndelig vold kommer (små) barn til et punkt hvor personligheten deres splittes opp til fragmenter. Disse persolighetsfragmentene blir da kategorisert og programmert: ved å gjenta denne torturen (dette er kjent fra internasjonale manualer på dette emnet), kan kunstige personlighetsprofiler bli dannet.

Disse barna blir brukt av pedo-kriminelle organisasjoner og utsatt for seksuelt, mentalt og åndelig misbruk, og blir senere som voksne brukt til å gjennomføre utallige oppdrag uansett hvordan de har blitt programmert. Dette kan være i militær sammenheng, i «secret services» (Intelligensbyråer o.l som produserer sitt eget personell for å fremme sin egen agenda), som politikere etc. – for å jobbe som «slaver» (dette blir de kalt i spesialistlitteratur) for gruppene som har laget dem, eller for å jobbe som prostituerte allerede i sin barndom, kun for å bli forkastet etterpå. Disse ulovlige handlingene har blitt kjent på grunn av «forskningen» utført av CIA under kodenavnet «MK-Ultra»: faktisk så har CIA hentet inn den mest kjente forskeren i feltet for tankekontroll, Dr Joseph Mengele, direkte fra konsentrasjonsleiren Auschwitz (hvor et stort antall «eksperimenter» ble utført, spesielt på jødiske og veksthemmede barn) via Nazistiske fluktruter ut av Tyskland til USA. Fra USA har denne typen kriminelle handlinger spredt seg gjennom hele verden – spesielt innenfor «secret services» og blant leger og psykologer som er ivrige etter å utføre eksperimenter på levende mennesker.

Ettersom denne typen kriminelle handlinger kun kan bli utført og deretter tildekket av etablissementet, og blir som regel skjult og beskyttet av politikere, er handlingene i seg selv lette å verifisere. Dette inkluderer også senere kriminelle handlinger utført av lovgivere og autoriteter (for å videreføre tildekkingen av saken), fordi at irreversible skader på barna (MDP, DID, autisme og alvorlige fysiske skader verifiserbare ved MR/CT) blir værende for resten av livet.

Du kan finne mer informasjon på www.traumabasedmindcontrol.com

Mer info om etterforskning om SRM og MK Ultra: